Jeg kan ikke se for meg at Sembrafuru blir problematisk.
Disse frøplantentene ble sådd i 2014, og den største planta spiret i 2015 (bildet over).
De to andre spiret i 2016.
De ble sådd i samme potta, og jeg omplantet dem i går.
Enda var det 7-8 friske frø som ikke hadde spiret.
Martin wrote:Det har tatt lang tid for disse trærne å vokse opp.
Det tek den tida det må å vekse opp, men dei vert som gode vener som har fulgt deg gjennom livet. Sjølv har eg fleire slike vener rundt om i hagen, dei eldste er i 40-åra: m.a. to vakre eiketre som minner meg om ein gammal hageglad nabo, tunbjørka som vart trilla til gards på ei utrangert sportstrille, med veslegutt som medhjelpar, prestegardsrosa med sine mange etterkomarar som svigermor fekk av ein hageven + endå fleire. Hagen er reine minneboka.
Takk for at du deler hagen din med oss, Martin.
Faktisk har jeg også et par eiker som ble plantet for ca 40 år siden.
Men de var i kjøpestørrelse da de ble plantet, og er blitt temmelig store nå.
Jeg tar meg i å tenke at det er synd jeg ikke skal få oppleve disse furuene som skikkelig store.
Må nok være glad om de rekker å sette kongler mens jeg er til stede.
Mange fine bartrær, men det tar tid å få dem store, ja. En liten furustrant som var med jorda da det ble planert rundt hytta på fjellet er vel blitt ca. 2,5 m på 25 år. Ikke mange vi ser rundt Middelhavet som klarer seg her kanskje. Mange artige einerlignende busker der også. Har aldri prøvd å så slikt, for hjemme er det ikke plass og på fjellet ville det ikke gå. En drøm hadde vært å bytte ut grana på fjellet med furu, men vi hogger oss utsikt og som Wergeland skriver: 'Utsprungen får jeg den ei å se'.
Det er kanskje det spesielle været denne våren som gjør at furua får sånn farge.
Vinter i mai måned, og deretter full sommer. Nå er det iskald nordavind igjen.
Men sola varmer jo på nyskuddene uansett på denne årstiden.
